Jarle Saursaunet

Norsk, født 1923. Frontkjemper i Tyskland 1943-1945, tysk identitet 1945-1949. Fotografert i 2006.

Et lite skritt bakover. Enda et skritt. En hjelpende hånd fra den tyske sidemannen. Noen ekstra centimeters plass. Et skritt til. Han er endelig bakerst.

22-åringen Jarle Saursaunet fra Beitstad i Nord-Trøndelag befinner seg på et lasteplan. Han er fanget av russerne, etter de siste kamper i Berlin i mai 1945. Det eneste som står i hodet på han er å komme seg av lastebilen. Av og langt bort. Ellers kommer han til å dø. Han vil ikke dø.

Med hjelp fra de andre på lasteplanet, klarer han å kaste seg bakover i fart. Han lander på ryggen, mister pusten. Er han oppdaget av de russiske vaktene? I et brøkdels sekund mener han at han så en hodebevegelse. Men de klirrer med vodkaflaskene, vaktene.

Den norske unggutten løper. Han løper over gaten, inn i det som er en park. Døde menneskekropper ligger strødd. En av disse skal bli redningen til den norske østfrontsoldaten.

Et par år tidligere, i mai 1943, står Jarle Saursaunet på kaia i Oslo. Sammen med 20 andre norske unggutter fra Beitstad er han på vei om bord den tyske 14 000-tonneren ”Monte Rosa”.

Han vil tjene Hitler. Jarle kjemper i hat mot kommunismen, mot bolsjevismen, mot jødene. Han kan sin ariske lekse, han har jobbet for NS et par år allerede.

Rundt 15 000 nordmenn vervet seg frivillig til Waffen-SS-tjeneste under krigen, over 6 000 av dem kjempet i ulike divisjoner som Hitlers spesialstyrker. Jarle er blant de 700 nordmenn i Regiment Norge, og etter en rekruttperiode i Tyskland, starter hans første oppdrag i Hitlers panserkorps i Kroatia.

Han er bud, vakt og får andre små oppdrag.
Deretter spesialutdannes han på ulike kjøretøy, fra motorsykler til tunge Klöckner-lastebiler til Opel som trekker kanoner, noe som kommer til nytte når han kjemper på østfronten i 1944, ved byen Narva, grensen mellom Russland og Estland.

Hans siste oppdrag som elitesoldat i Hitlers hær er å forsvare Berlin. 21. april starter det sovjetiske angrepet på byen, 7. mai må tyskerne kapitulere. Jarle ender sin tjeneste som Hitlers mann i et utbombet høyhus, der han taes til fange av sovjetiske styrker, og kommanderes opp på en lastebil.

Nå ser han seg rundt i parken, ser på de døde menneskekroppene. Han vet han må kvitte seg med uniformen, som viser at han er en norsk SS-soldat. Han kaster den i et kratt. Han handler raskt. Kler av en soldat, sikrer seg hans viktige papirer, hans ”Soldbuch”. Buksene er litt for korte, men det får gå. Han klarer å få identitetsmerket av den døde kroppen, den unge soldaten har nærmest fått hele halsen revet over. Trolig truffet av en granatsplint, tenker Jarle. Fra den dagen i mai er ikke hans navn lenger Jarle Saursaunet, men Walther Schönen. Det skal det være i fire år fremover.

Han kikker i sin nye identitet, kikker i papirene han har fått med seg fra parken. De viser at han nå er to år yngre enn seg selv, det kan passere. Walther Schönen fra Dortmund, født 1924, soldat i Wehrmacht.
Hans tysk er flytende. Han skaffer seg sivile klær hos en behjelpelig familie i nærheten. Ingenting kan lenger avsløre han. Walther føler seg lykkelig. Heldig.

Han starter sitt nye tyske liv i småbyen Vachdorf, litt utenfor Berlin. Han blir tilvist gårdsarbeid, senere skogsarbeid. Men i Walthers liv finnes også en Jarle. Et knippe mennesker han har turt å stole på innvies i den norske ungguttens historie. Noen av dem skal bli svært viktige for Walthers fremtid. Blant dem dr. Behr, egentlig ingeniør, tidligere soldat, men skadd ved Stalingrad.

Nå er hans oppgave å registrere tyske soldater, få dem tilbake til arbeid. Over en øl, under sterk tvil, forklarer Walther hvilket valg han tok. Dr. Behr nikker sakte. Fisker frem penn og papir. En adresse med stoppested langt nord skrives.

På denne måten får mor og far hjemme på Beitstad vite at deres sønn har overlevd krigen. Pakker og brev fra sin norske familie gir i smug næring til vissheten om at hjemme er et helt annet sted. Men fortsatt er usikkerheten for stor, Walther tør ikke annet enn å glemme sin fortid inntil videre.

Det går et år, det er sommertider 1946. Det begynner å stramme seg til i den lille østtyske byen Vachdorf, Walther enser endringer. Kommunistene styrer byen, den frie samtale flyter kun mellom svært lojale venner.

Et diktatur er i ferd med å byttes med et annet. DDR, Øst-Tyskland, blir til. Livet i Vachdorf blir sakte en tvangstrøye.

Tidlig i 1948 bestemmer Walther seg. Han lar seg overtale av en kamerats planer om å flykte til BDR, det frie vest. Datoen settes til andre påskedag. En togtur, en siste strekning til fots, et avtalt møte på et gjestgiveri og en nervepirrende kravling de siste 30 meterne, får de to østtyskerne over grensen.

Nå skulle Ella Pilz, en av de innvidde, og lærerinne i BDR, bli en viktig brikke for Walther Schönens fremtid. Hun klarer å skaffe han en jobb i kullgruvene i den lille byen Herten. Her bygger han sakte opp enda en tilværelse. Stadig flere innvies også i hans hemmelighet, men i vest er ikke hans egentlige identitet noen fare, friheten råder, det er nesten tre år siden krigen er over.
Løs prat om å verve seg for fremmedlegionen fører til at Walther en dag får sine tiltrengte identitetspapirer fra Norge i posten. Men dåpspapirene kommer ikke alene.

”Velkommen heim” står det på en lapp.
Med hilsen Utenriksdepartementet i Norge. I konvolutten følger både diettkuponger og billetter hjem.

Walther tar en avgjørelse han lenge har vært usikker på, men som har lurt i bakhodet hele tiden.

I oktober 1949 setter han seg på toget til et land langt nord. Det skulle bli Walther Schönens siste reise.

Jarle Saursaunet er tilbake på norsk jord. Det har gått over seks år siden han entret det tyske troppe- transportskipet ”Monte Rosa”.
Året etter, og vel etablert hjemme i Nord-Trøndelag, dømmes Jarle til tvangsarbeid i ett år og seks måneder for krigsforbryteri. Han soner tre måneder i Ilebu fengsel, tidligere Grini konsentrasjonsleir, men benådes etter tre måneder.