Mahinder Singh Pujji
Fra India, født 1918. Pilot og skvadronleder i britiske Royal Air Force 1940-1945. Fotografert i 2002.
Mahinder Singh Pujji elsker å fly, han er pilot i oljeselskapet Shell i India. Det er august 1940, han er 22 år, vil se verden, eventyrlysten presser på. Han bruker derfor ikke lang tid på å besvare en annonse der det søkes piloter til det britiske luftforsvaret, Royal Air Force. På denne tiden er England og India ett og samme land for den unge inderen.
Pujji får tilslag. Han blir valgt som en av 24 indiske piloter som skal forsvare sin kolonimakt Storbritannia fra luften, han er blant de 2,5 millioner indiske menn som forlater sine hjem for å beskytte sitt fedreland under andre verdenskrig. Pujji får doblet lønnen med en ansettelsessignatur og setter seg på første klasse på båten til London.
Å fly for RAF gir status, merker Pujji raskt. Han behandles med stor respekt av sine britiske venner. Han får VIP-behandling, gratis kino og sukkerrasjoner; små herligheter i krigstid. Han trenes opp til å mestre jager- flyene Hurricane og Spitfire, og plukkes ut som en av de åtte indiske pilotene som får fly i kamp. Snart er han stasjonert i skvadron nummer 258, nær Croydon, sør i London, og det eneste som skiller han fra de britiske pilotene er en turban.
Pujji insisterer på å beholde sin turban når han flyr, han anser seg selv som en svært religiøs mann. En spesiallaget stropp holder hodetelefonene på plass. En ekstra turban er med i bagasjen.
Et av Pujjis første oppdrag, er å slippe bomber over den okkuperte delen av Frankrike. Det smeller rundt han, han tenker på fyrverkeri. I et par sekunder fryder han seg. Til han forstår at han blir beskutt av tyske Luftwaffe. Han er alene i luften, han er i krig. Pujjis manøvrering av sin Hurricane gjør at tyskerne ikke treffer sitt allierte mål. Pujji klarer seg, han husker at han ikke ble redd. ”Kanskje er jeg et unntak, men jeg husker det som veldig spennende,” sier han.
Men mange faller i hans skvadron, hver kveld mangler to eller tre menn når de setter seg til middagsbordet. Pujji er flere ganger nær ved å være blant de omkomne.
En dag blir han beskutt igjen, og treffes hardt. Jagerflyet er nærmest et vrak, han styrter ned mot den engelske kanal. Meldingen over radioen er klar: Det beste er å nødlande på vannet. Men pilot Pujji har et problem: Han kan ikke svømme. Så han følger ikke ordre, han fortsetter, fortsetter, fortsetter.
Trekker flyet opp. Der. Han ser de hvite klippene i Dover. I det øyeblikket tenker han; Jeg klarer det.
Det neste han hører er rop. Om at han lever, han lever. Pujji klarer ikke å se. Øynene er lukket. Det er det lange stykke tøy, av turbanen, som omslynger ansiktet. Det er dekket av blod.
Det redder han, er Pujji overbevist om. Han sendes til sykehuset, men syv dager senere er han tilbake i luften.
I løpet av de neste krigsårene er Pujji med på hundrevis av oppdrag som major i det britiske flyvåpenet. Han leker katt og mus med japanske jageflygere, han utkalles til den nordafrikanske ørkenen, til den afghanske grensen, til de tøffeste kampene i Burma. Han leter opp en bortkommet gruppe med 300 amerikanske soldater, finner dem og redder dem.
Pujji leder sin skvadron til krigens slutt. Han er en av veldig få asiatiske piloter som etter krigen beæres med den høyt anerkjente utmerkelsen ”Distinguished Flying Cross”. Og han fortsetter å fly etter krigen.
Han flyr kappløp gjennom India, han vinner glideflyvningskonkurranser, han flyr med Indias første statsminister, Nehru. I 1974 avslutter han sin karriere, og flytter til Kent i England. Det skulle endre hans syn på to ting: Hans forhold til sin turban og hans forhold til sitt gamle fedreland. Turbanen tar han av, fordi den er i veien, fordi han nå ser annerledes på sin religion.
Entusiasmen for hans tidligere fedreland, falmer ettersom årene går, det er ikke som det engang var. Respekten fra hans britiske venner er forsvunnet: ”Dette er ikke det England jeg kjente, men kanskje, hvis jeg forteller min historie, vil folket huske oss og hva vi har gjort.”