Jens A. Poulsson

Norsk, født 1918. Deltok i sabotasjen mot tungtvannsanlegget til Norsk Hydro på Rjukan i 1943. Fotografert i 2003.

Han følger blodsporene i snøen. Så har han truffet et dyr likevel. Noen meter til og han finner det skadeskutte reinsdyret, drikker blod rett fra bukhulen, fyller ryggsekken med det han kan. Fenrik Jens Anton Poulsson har god glid tilbake til hytta.

Det blir jubel når han er tilbake. De er sultne, de tre som venter på han Svensbu, en liten hytte i fjellene i Sognadalen på Hardangervidda. Det er lille julaften 1942. Julemiddagen blir ikke så verst likevel.

En hemmelig operasjon med kodenavn ”Freshman” har vært utgangspunktet for de fire der oppe på Svensbu.

Britene skal transporteres over til Rjukanområdet i to glidefly, deretter angripe og ødelegge kraftsta- sjonen til Norsk Hydro som produserer tungtvann på Vemork, en oppgave med topp alliert prioritet for at ikke tyskerne skal ha mulighet til å fortsette arbeidet med å fremstille atombomben. Fortroppen ”Grouse”, med de fire norske menn, sendes i forveien til norske Hardangervidda, deres oppgave er å gi forslag til landingsplass for gliderne, å detaljkonstruere landingsplassen, klargjøre den, rapportere om tysk vakthold på fabrikken – rett og slett vise britene frem til målet. 18. oktober 1942 lander de fire i fallskjermer overfor Fjarefit i Sognadalen.

Disse fire soldatene i ”Grouse” er alle medlemmer av Kompani Linge, et navn som ble brukt på nordmennene som er underlagt og trent av britene under krigen. De ble sendt til Norge på en rekke oppdrag for å utføre sabotasje, opprette radioforbindelse og trene hjemmestyrkene.

Det er desember og de har holdt seg i skjul siden oktobernatten da de landet i fjellet. Jens A. Poulsson, Rjukan- gutt, er satt til leder av fortroppen som skal være med og stanse tungtvannsanlegget. I hans tropp er fenrik og radiotelegrafist Knut Haugland, sersjant og nestkommanderende Arne Kjelstrup og sersjant Claus Helberg.

Først 9. november får de radiokontakt med England, og de venter bare på melding om når den store sabotasjen skal skje. Men radiomeldingen som til slutt kommer, ti dager senere, er dårlig nytt. Begge gliderne med britene er styrtet. Et sjokk for britene, et sjokk for fortroppen som venter i fjellet. En ny operasjon, kodenavn ”Gunnerside”, blir umiddelbart beordret. Men nå skulle tålmodigheten og overlevelsesevnen
til de fire norske menn i fjellet testes.

Det er den dårlige tilgangen på mat som blir den største utfordringen, området de er i er fattig på rein, og det er heller ikke mye ved å brenne.

Siden den mislykkede aksjonen har de flyktet fra hytte til hytte, de må finne et passende sted å ligge i skjul. De unngår med nød og neppe tyske razziaer som etter sabotasjeforsøket kontrollerer alt og alle på sin vei. 19. desember flytter de inn på Svensbu, der skal holde hus til ut februar.
Det er ikke lange dager de har, de fire. Så fort det er morgenlysning står de opp, men i fire-fem tiden er det mørkt, og da er ikke annet å gjøre enn å gå til sengs.

Dagene brukes til å skaffe mat, det er en evig vurdering, en vanskelig avveining. De kan jakte dager uten å få fatt i dyr, det tærer kraftig på de få kreftene i kroppen. Skal de spare disse kreftene ved å være i ro på hytta eller bruke den siste energien til å prøve lykken med geværet?

Jens blir en mester i å utnytte maten til det maksimale, lærer seg å bruke alt av dyret, innvoller, luftrør, mageinnhold. Det er bare skinn, horn, klover og noe ben som blir igjen.

Det har hendt at de har måttet skrape reinmosen av steiner og blande det med noe hvetemel og vann, men i traktene rundt Svensbu er det ikke så verst, det er tilstrekkelig med rein i området. 13 rein setter de til livs under ventetiden på Svensbu. Det er nok en gang bare å vente på signal fra England. Uværet herjer ofte i disse dagene, det forsinker den planlagte operasjonen utallige ganger.

I disse dagene, til sammen månedene, i den lange ventetiden som omringes av ensomhet, husker Jens de små tingene; det gode kameratskap, en liten smørklatt som de har klart å skaffe, en herlig sukkerbit kanskje. Av og til ønsker han å gi opp, men røper ikke sine tvil til resten av gruppen. Et dikt av Kipling surrer til stadighet i Jens sitt hode i denne ventetiden, holder motet hans oppe;

“Hold on when there is nothing in you except the will which says to you: Hold on.”

Først 23. februar skal det skje, da kompletteres hele gruppen. ”Gunnerside”-mennene har kommet fra England noen dager tidligere, landet på Hardangervidda og ble innkvartert på Svensbu. Seks norske menn slutter seg til ”Grouse”, som har holdt seg i skjul siden oktober. De kommer med sjokolade, rosiner og all den tobakk Jens kan ønske seg. Det diskuteres heftig på fjellhytta i disse februardagene i 1943, de siste detaljer settes. Tungtvannsanlegget skal bombes.

Aksjonen starter for alvor 27. februar 1943, klokken 20.00. De er kledd i hvite vinteruniformer, bevæpnet med maskinpistoler, pistoler og håndgranater. Styrken tar seg ned riksveien, gjemmer ski og sekker, rutsjer seg 700 meter nedover det bratte juvet, klatrer over jernbanesporet og er til sutt nær porten ved fabrikken.

De venter til det er vaktavløsing, klokken er midnatt. De klipper seg gjennom porten, inntar sine posisjoner inne på fabrikkområdet. De er to partier, en dekningsgruppe og en sprengningsgruppe. En vaktmann overmannes, og ferdiggjorte sprengladninger plasseres på de 18 tungtvannscellene i løpet av bare noen minutter. Etter en kort diskusjon velger de å bruke to 30 sekunders lunter, ikke to minutters, som de har tenkt. De tenner lunten, legger på sprang.

Fra sin vaktposisjon hører fenrik Jens et dumpt svakt smell. Denne lyden skal smadre tungtvanncellene og 500 kilo tungtvann renner ut i sluket. Sabotasjen forårsaker en produksjonsstopp på over tre måneder.

Operasjonen er vellykket.

Nå er det bare å komme seg usett fra fabrikken, de klarer det, de norske sabotørene. Opp på veien, tilbake den strabasiøse fjellsiden. Morgenen 28. februar splittes de, samholdet som har vart i måneder, tar en brå slutt. Alt har gått etter planen, bedre enn planen, tenker Jens. Noen setter snuten mot Sverige, noen skal bli i Norge, de velger å holde seg i skjul noen dager til. Tyskerne jakter vilt på sabotørene,
i Rjukan går de til massearrestasjoner av nordmenn. De kommer seg unna alle sammen.

Jens går på ski, mest alene, går og går. Han er på vei til Oslo, han holder en gang på å bli tatt i kontroll, men sekken med de mange britiske sabotørbevisene får stå urørt. Senere reiser han til Sverige, så tilbake til England og tar del i enda en sabotasjeoperasjon. Kodenavn ”Sunshine”, med mål å beskytte norsk industri mot tysk ødeleggelse.

Til sammen tjenestegjør 530 norske menn i Kompani Linge under annen verdenskrig, ved frigjøringen er styrken på 245 mann. 57 av disse mister livet, mens syv blir tatt til fange av tyskerne.

Vemork-aksjonen ble i 1965 filmatisert med navnet ”The Heroes of Telemark”, der Hollywood-skuespilleren Kirk Douglas har hovedrollen. NRK og BBC har også laget TV-serier av aksjonen på Rjukan.