Rolf Pächnatz

Tysk, født 1927. Soldat i Wehrmacht og overlevende fra russisk fangenskap 1944-1945. Fotografert i 2006.

De har greid bare 15 kilometer denne første dagen. De tyske soldatene, tatt til fange av russerne, sleper seg nordover, på vei fra Brandenburg mot Frankfurt/Oder til fots. Det er juli 1945.

Soldatene er allerede utmattede og syke etter de siste kamper i krigen, flere faller sammen under marsjen. Disse blir skutt, de er ingenting verdt i tilværelsen som venter dem. Men det er overlevelsesinstinkt blant fangeflokken, marsjfarten øker i takt med maskingeværene som avfyres.

Til sammen skal i alt 310 kilometer tilbakelegges av soldatene før de er fremme.
17-årige Rolf Pächnatz er blant de marsjerende. Etter Hitlers kapitulasjon fanges han først av amerikanerne, men ender senere i russiske hender. På marsjen mot Oderområdet aner han ikke hva som venter.

Tusenvis av krigsfanger strømmer mot de minebelagte områdene ved grensen til Polen. Rolf plasseres i en bataljon på til sammen 500 soldater. De får utdelt en trestokk på lengde med seg selv. Fingertykk ståltråd, spisset til en knivlignende gjenstand i enden, er virvlet rundt stokken. Med dette redskapet settes de til rydde de endeløse jordene for miner, et arbeid ingen har kunnskap om. Snart tilegner de seg kunnskap om dette, på en svært brutal måte.

Det er panserminer, landminer og den verste av dem alle, minetypen S35. Finner de først en mine når de roter i jordskorpa, er det essensielt å finne den neste for å prøve å forstå hvilket mønster de var lagt ut på.

Av og til er miner og granater hektet sammen, noe som ender i en rekke eksplosjoner, som i en dominoeffekt.

Det går galt, veldig ofte. Rolf kan huske en sko som flyr forbi han i luften. Det er en fot oppi skoen. Mannen ved siden av Rolf er truffet. For å hente skoen med foten, løper Rolf tilbake langs stien, han må følge stiene, ikke bevege seg ut på de usikre jordene. Han finner den, får tak i den, løper tilbake, prøver å binde benet på plass.¨

Han husker at de lærer seg hvordan minene agerer, hvordan den aller mest fryktede S35, detoneres i luften og dreper på 20 meters avstand. Hvordan de lærer seg å løpe rett inn i eksplosjonen under denne minen, slik at de havner i en dødvinkel der minen sprer seg.

Det kan redde livet.

Eksplosjonene høres ofte, skrikene er gjennomtrengende. Den ene lille hestevognen som er til rådighet, fylles opp av sårede soldater på den lange hjemveien, en strekning på opp til 30 kilometer. Det tar gjerne seks timer å gå, de fleste forblør før de rekker tilbake leiren. Soldatene som går, trues til å synge av de sovjetiske vaktene, et forsøk på å overdøve hylene. Nekter fangene å synge, nekter vaktene dem å spise. Fangene synger.

Rolf tenker ikke på at han kan bli et av disse ofrene, han erindrer denne tiden som en drøm, en virkelighet han ikke klarer å relatere seg til. Noen av mennene dør av bare frykten, husker han.

Men Rolf blir svært syk, han får gulsott av fisk han spiser, bedervet fisk som er flere dager gammel. De klarer å stjele sukker, og på denne måten overlever Rolf. Han sper på med litt vått brød av mais og havre, litt vannsuppe når de kommer til leiren. Er de heldige detonerer de miner på åkre fulle av korn, korn som fyller opp bukselommene, senere magene.

Dagene går. Soldater dør i hopetall. De overlevende prøver å huske navnene til de omkomne, det føles viktig at navn og liv ikke bare skal forsvinne der ute på jordene. De spør hverandre igjen og igjen for å huske. Men snart er de døde i flertall.

De gjenlevende klarer ikke huske alle navnene. Etter mindre enn fem måneder er det kun 150 igjen i Rolfs bataljon. De var 500.

Kontinuerlig loves de befrielse. De som graver ut og detonerer 100 miner skal belønnes med frihet. Men når de når 100, øker sovjeterne innsatsen til 200. Deretter 300. Og så videre. Rolf detonerer til sammen over 500 miner under sine måneder på jordene i Lebus.

Det blir tilslutt frosten som redder de siste i bataljonen. Det blir umulig å stikke i jorden, de sendes til transitt- hallen som skal avgjøre veien videre. Her er Rolf i tre uker, og blir kraftig redusert av gulsott, kulde, hepatitt og diaré, og får merkelappen ”Uten kraft” når han undersøkes av en russisk lege.

Det redder han fra en videre reise til Russland, han sendes til Berlin i desember 1945. Her vil politiet sende han videre til arbeid i en tysk bedrift, han skal jobbe med uranutvinning. Beliggenheten er Frankfurt/Oder.

Da kommer redselen. En dyrisk angst. En dyrisk angst for russerne, forklarer Rolf. Han trosser ordrene, setter seg på t-banen, han kommer seg over til vest, han klarer ikke føle redsel for å bli fanget på reisen over:

”Alt jeg tenkte på var å komme bort fra russerne”.