Heinz Küster

Tysk, født 1927. Soldat i Wehrmacht og overlevende fra russisk fangenskap 1944-1945. Fotografert i 2006.

Det er kirkeklokker de hører, fangene som ankommer den russiske arbeidsleiren i Frankfurt/Oder, 12. november 1945.

Et tegn, tenker de. Et tegn på at det er håp, at det er mulig å overleve.

Et tegn fra Gud om ikke å gi opp, erindrer Heinz Küster. I en liten tysk by der alt er lagt i ruiner av bomber og krig, kimer kirkeklokkene uberørt av de ekstreme omgivelsene.

Fullstendig utmattede, utsultede, avmagrede etter tre uker i en transitthall, tenner klokkene gnister i de tyske krigsfangene. Under sitt opphold her, skal de hver dag høre denne klokkesangen, de tre slagene, som vitner om et liv utenfor fangenskap.
Men til tross for at en spire av overlevelsesinstinkt begynner å vokse hos soldatene, er ikke livet levelig i leiren. Arbeidet er likrydding. Tilhengere rulles inntil sykehuskasernen, der de stabler lik i hauger.

De dytter deretter tilhengerne til uttallige pansergraver for å tømme lasten.

En dag, en bevegelse blant stablene med lik. En mann lever. Noen fanger, deriblant Heinz, hopper ned i likhaugen, de balanserer på døde menneskekropper. Mannen må hjelpes, mannen må reddes. De blir møtt med to geværmunninger ovenfra. Russiske soldater beordrer dem til å gå opp av graven, la mannen ligge. Alternativet er åpenbart. De kravler seg opp av massegraven. Mannen blir liggende, levende begravd.

Heinz’ øyne fylles av tårer når han forteller dette. 61 år etter krigen, har han fortsatt en fotografisk hukommelse. Grusomme minner blir overveldende.

Det blir også hverdagen i fangeleiren. Det er to alternativer. Enten klarer du å komme deg hjem eller så dør du. Mange i leiren brekker sine egne ben eller armer, slår seg selv med store jernstenger, for å erklæres arbeidsuføre, og dermed satt fri, husker Heinz. Men han orker ikke det. Kan ikke utstå tanken.

Dessuten vil han da ikke klare å hjelpe sin mor med gårdsarbeidet. Han legger i stedet en annen plan for å komme seg ut.
Sammen med to medfanger, spiser de et stykke såpe hver. De drikker så mye vann de kan, Heinz gulper i seg nærmere seks liter. De venter og håper på det beste. At de skal bli så syke at de ikke lenger er av verdi for russerne. At det holder til hjemsendelse. Men det er kraftig mageknip som kommer, ikke noe mer.

De tre tyske ungguttenes forsøk fungerer ikke. Heinz må legge en ny plan.

Dagen etter, den 7. desember, bestemmer han seg for å sulte seg ut av leiren. Han nekter å ta til seg verken mat eller drikke. Etter tre dager er han så svak at han ikke klarer å gå uten hjelp. Etter ti dager ender han på sykestua.

Andre juledag får Heinz skrive et brev. Det er det første brevet han skriver siden han ble utkalt i krigen. Og nå er det åpenbart for han at det skal bli det siste. Heinz vet han skal dø, tror han skal dø. Han har ikke mer krefter til å kjempe imot. 18-årige Heinz Küster gråter mens han skriver. Han skriver til sin mor. At han ikke kommer til å overleve. At hun må hilse favoritthesten hans, Fanny, hjemme på gården.

Men det skal ikke gå slik unge Heinz tror. Den russiske kvinnelige legen på sykestua har et varmt hjerte for han, gutten hun kaller ”Küsterchen”. Han får ikke gi opp, den tyske unggutten.

Hun får gehør hos sine overordnede. Med sin helse er han ingenting verdt for russerne. Tredje juledag blir han satt fri. Han har lykkes i siste time.

Heinz gråter, skriker, ler, og må holdes oppe av to soldater for å klare å stå oppreist. Han veier 36 kilo. Men han skal reise hjem.

Det eneste som gjenstår, er brevet. Brevet som er lagt i utpost, som russerne kommer til å lese, der det står forklart med sirlig gråtkvalt skrift at sultingen er selvforskyldt.

Det tilsvarer et rømningsforsøk. Det vil føre til at Heinz kastes i det svarte hullet, det vil føre til at de andre fangene må straffes.
Men Heinz lykkes igjen.

Han får hjelp til å få tak i brevet, som ligger i utpostsekken, det brennes. Klokken tre på ettermiddagen, tredje juledag 1945, vakler Heinz ut av porten, ut i friheten, hjem til Fanny og hjem til mor på gården.

Over 60 år senere har ikke Heinz klart å glemme klokkespillet som tenner håp i han og de andre fangene i de tunge juledagene i 1945.

Han har ikke klart å la være å undres over hvor lyden fra kirkeklokkene kommer fra. I årevis spør Heinz folk i området om de vet hvilken kirke som spilte i nærheten av den tidligere sovjetiske arbeidsleiren. Enda en gang skal han lykkes med sitt mål.

30. oktober 2005, nøyaktig klokken 9.20 om morgenen, holder en mann telefonrøret ut av vinduet. Han bor ved siden av kirken St. Georgen i Frankfurt/Oder. I andre enden er Heinz Küster.

Han hører klokkene spille. Det er den samme lyden, de gir den samme ubeskrivelige følelsen, 60 år senere:

”Det var et helt spesielt øyeblikk i mitt liv. Etter seks tiår klang lyden av kirkeklokkene like himmelsk som den gang”.