Magnhild Bråthen
Norsk, født 1924. Overlevende fra konsentrasjonsleirene Grini og Ravensbrück 1943-1945. Fotografert i 1995.
Det er mars 1943. Magnhild Pedersen, som hun het den gang, skal snart feire sin 19. års dag. Etter at moren døde for seks år siden, har Magnhild fått ansvaret for dyra på gården i Våler.
Hun liker det arbeidet, Magnhild. Hun er flink med dyra. Sammen med sin far og to brødre går livet sin vante gang, selv om det er krig i landet.
Det er de to leieboerne på gården, en far og en sønn, som skal skape problemer for familien Pedersen. De er motstandsfolk, og en kraftig eksplosjon og en død tiur like ved Pedersens gård, vekker tyskernes interesse. Det må finnes våpen på gården, mener soldatene. De tropper opp på tunet, gjennomsøker gården. De finner ingenting, heller ikke leieboerne. De har klart å flykte til Sverige.
Men tyskerne går ikke tomhendt tilbake. Magnhild, broren og faren blir arrestert. I bare en tynn sommerkjole må Magnhild forlate gården, forlate dyra. Hun, som aldri har vært utenfor bygda, blir nå fraktet til fengselet i Moss.
Det blir tøffe avhør. Time etter time, dag etter dag. De samme spørsmålene, de samme truslene, selv om Magnhild ikke har noe å fortelle. Men tyskerne trenger ingen grunn, de trenger arbeidsfanger.
Både hun og faren sendes til Grini, faren får imidlertid dra hjem etter et par måneder. Magnhild derimot, sendes videre, med skipet ”Monte Rosa” til Tyskland, til kvinneleiren Ravensbrück. I to år skulle hun nå bare gjenkjennes ved noen tall. Fange nummer 24 141, med adresse blokk sju. Et påtegnet kryss på den stripete kjoleryggen, sammen med en rød vinkel, identifiserer henne som politisk fange.
Ravensbrück, som ligger noen mil utenfor Berlin, var en kvinneleir hvor fangene ble brukt til slavearbeid. Til sammen 132 000 kvinner var her i krigsårene, det anslås at rundt 90 000 av dem døde.
Magnhild var blant de 103 norske kvinnene som ble sendt hit.
Disse kvinnene blir en viktig ressurs for tysk industri. De jobber i nærliggende fabrikker eller settes til å sy klær og uniformer.
Magnhild skuffer sand. Først over i vogner, deretter må vognene trilles vekk, et svært tungt arbeid. Hun trekker også den enorme veivalsen, som skulle jevne veiene. Aske fra krematoriene blir brukt for å gjøre jevningen lettere.
Forholdene i leiren er elendige. Litt daglig brød, litt kålsuppe, litt kaffe. Mengder av lus, lopper, å klø seg til blods. To fanger i hver sovekøye, og klynger av kakerlakker i alle tak. En sykestue der døde menneske- kropper stables som vedkubber langs veggene. Hun var en gang blant kroppene på sykestua, de lå tre kvinner på rad, i to senger som var skjøvet sammen. Magnhild i midten. Begge de to ved siden av henne døde, husker hun, men Magnhild kom seg opp, ut, tilbake til arbeidet.
Men tross elendigheten husker Magnhild også gode følelser. Et svært sterkt samhold mellom fangene og et vennskap som holder en følelse av menneskeverd oppe, en følelse nazistene strever hardt for å tilintetgjøre. Magnhild betegner noen av disse medfangene som søstre, noen til og med som mødre. De tar seg av den unge jenta fra Våler, hun som hadde ansvaret for dyra på gården. Denne omsorgen, sammen med at de lærer seg å bli usynlige, gjøre som de får beskjed om, uansett hvor tåpelig det virker, gjør det kanskje mulig å leve og å overleve Ravensbrück.
En dag i april 1945 kommer det hvite busser til porten utenfor leiren. De danske fangene ropes opp av kommandanten. Så de norske. Beskjeden de får er uvirkelig. Magnhild får beskjed om å bade. Hun får ta på seg fine, rene strømper og sko. Igjen ikles hun kjole, men denne gang en silkekjole, en rød en. På utsiden av jernporten står svenske Røde Kors. De sier ”Go’morron”, husker Magnhild. De vidunderligste ord.
Krigen er over. To grusomme år av livet til Magnhild Bråthen, som ble stjålet av tyske soldater uten en grunn, er over. De synger ”Du gamla, du fria” i bussen hjem.