Andries J. Kroese

Fra Nederland, født 1941. Overlevende fra japansk fangeleir i Indonesia 1942-1945. Fotografert i 2006.

Han var Mr. Perfect.
Det er bildet jeg har av ham.

Andries J. Kroese snakker om minnene fra sine første leveår. Av og til er han usikker på om det er historier han husker, eller historier han er blitt fortalt. Men minnene om faren, Mr. Perfect, er gjenfortalte historier, det vet han. Likevel er disse minnene de sterkeste, det som skal hjelpe han og moren gjennom fire år i japansk konsentrasjonsleir.

Andries J. Kroese blir født i 1941, samme år som japanerne angriper Pearl Harbor, samme år som amerika- nerne blir med i andre verdenskrig. Hans far er sjøkaptein på denne tiden, og den lille hollandske familien på tre bor på den indonesiske øya Java, et koloniland styrt av Nederland. Angrepet på den amerikanske marine- basen gjør at frykten sprer seg raskt blant kolonistene, den nederlandske kaptein Kroese får beskjed om å forlate området. Han reiser til New York, mens mor og sønn blir igjen på Java. Lille Andries er ni måneder.

Frykten viser seg å være svært reell. I løpet av kort tid blir alle nederlendere tatt til fanger av japanerne. Andries og moren blir satt på en godstogtransport, uvitende om hva som er endestasjonen. Det skal vise seg at siste stopp er Lampersari, en japansk fangeleir for kvinner, beliggende i Semarang på Java. Gutter fra ti år og oppover sendes alene til arbeidsleire for menn, yngre barn blir med moren sin i kvinneleiren. Andries er nå snart ett år.

De håper, de tror at oppholdet på dette stedet skal bli kortvarig. Forventningene til England, at de allierte skal vinne kontrollen over japanerne tilbake, er stor. Men det skal ta tre og et halvt år før Andries og moren slippes fri.

De tilpasser seg raskt de kummerlige forholdene i leiren, det er matmangelen som er verst.

Etter tre måneder har de spist rotter, slanger, mus. Av og til forhandler de litt med de lokale indonesierne gjennom gjerdet rundt leiren, er de heldige klarer de å skaffe noen bananer.

Moren til Andries blir satt i arbeid som kokk, hun koker ris, og smugler til sønnen det hun klarer, vel vitende om at risikoen for å bli tatt er stor, vel vitende om at konsekvensene av dette kan bli brutale. Hun har laget et belte til den lille gutten, med en lapp om hvor han skal sendes når krigen er slutt, om det skulle skje noe med henne.

Andries settes til å plukke ugress i disse årene, flere timer per dag. Han prøver å sette ord på de første minnene, sortere opplevelser fra gjenfortalte historier.

Han husker en strenghet i leiren, han kan ikke rusle fritt omkring. Han husker faste rutiner, lyder som vitner om folk som ikke har det bra, han kan gjenkjenne et bilde av at moren en gang blir slått.

Han husker avstraffelse når de ikke gjør som de skal. Hvis et barn ikke oppfører seg, er det moren som straffes. Men også humor, latter og at de fantaserer om mat kan han erindre.

Han husker at de står på appell, hele tiden er han i nærheten av moren. Han har et bilde av henne på en båre en gang, hun har fått det som kaltes beriberi, som utvikles når man mangler vitamin b. Hun sendes på sykestuen, holder på å dø.

Andries husker at moren forlater han. Det er et forferdelig minne, han husker angsten for å bli forlatt. Men han husker også scenen der hun kommer tilbake, midt på natten, hun har rømt fra sykestuen. Enorm lettelse, enorm glede.

Men gjennom denne tiden, gjennom denne hverdagen i leiren, er det minnene om faren, sjøkaptein Kroese, som holder dem oppe. ”Bare vent til far kommer”. Andries husker den følelsen, det håpet, om å finne far.

Moren idealiserte ham enormt under krigen, sier Andries i dag. Han tror dette håpet er vitalt for at de over- lever, denne vissheten om det gode livet med faren som skal komme etter leirtilværelsen.

Kaptein Kroese har allerede reddet moren fra fangenskap en gang tidligere, da han kjøpte henne fri fra en arbeidskontrakt, en slavekontrakt.

En ”Askepott & prinsen”-historie, forteller Andries. Hennes kjærlighet og takknemlighet til mannen sin er endeløs.
Men det er ikke kaptein Kroese som skal redde dem ut av leiren. Atombomben som slippes over Hiroshima 6. august 1945 setter en umiddelbar stopper for japanernes kontroll i Indonesia.

Det blir en gledens dag for Andries og de andre nederlenderne i fangenskap. ”Vi feiret bomben på Hiroshima, vi hadde ingen sentimen- talitet for dem”, sier Andries.

Det er gurkhaene, nepalske spesialstyrker i den britiske hæren, som er de første som kommer for å redde dem ut av leiren. Andries beskriver dem som helter, barske menn med store maskinpistoler. Han er fire og et halvt år. Han husker definitivt dette.

Men nå starter kanskje den farligste perioden for Andries og moren. I to måneder lever de i skjul for å komme seg til Singapore.

Opprørene eksploderer i landet, indonesierne er også blitt fiender, de ønsker sin uavhengighet fra kolonimakten Nederland. En natt stables fanger inn i lastebiler, tre biler til sammen.

Det går galt med den første, hele lastebilen blir brent ned. Andries og moren sitter i lastebil nummer to.

De klarer å komme seg forbi grensevaktene. De ender i oppsamlingsleir, før de reiser videre, de kan velge mellom Australia og Nederland. De velger Nederland. Først da er fangenskapet over og japanerne beseiret, livet i leiren slutt. Og først da får de vite at kaptein Kroese, far, Mr. Perfect, er død.

Det skal vise seg at han blir drept allerede i 1942, året etter han forlater Java og drar til New York.

Dette får de aldri vite, de to som sitter og lengter etter ham i konsentrasjonsleiren Lampersari. Men det er kanskje bra at de er uvitende om dette, tror Andries. Moren ville fått en knekk om hun ikke har sin mann å tenke på, hun henter styrke i tanken på ham. Det gir henne energi til å håpe, til å drømme, til å overleve, en energi hun viderefører til Andries.

I senere tid har Andries brukt mye tid på dette forholdet mellom han og moren, og nøstet tilbake til hva hans første barneår i fangenskap har gjort med han.

En viktig ting kommer ut av denne søken tilbake i tid; han innser at hans barndom frem til han var fem år er preget av en enorm trygghet, en mor som alltid er der, som alltid forteller han hvor glad hun er i han. Det gir han selvtillit, følelsen av å være elsket. I leiren var han i et miljø med rammer og rutiner det er lett å forholde seg til. Som fire, fem-åring visste han ingenting om livet utenfor fangenskap, visste ingenting om annet enn matmangel og strenge omgivelser.

På seksårsdagen, over et år etter krigen er slutt, ønsker han seg stivelsesgrøt på bursdagen sin, næringsfattig, dårlig mat de fikk i leiren, men han elsker stivelsesgrøt. Stivelsesgrøt er trygghet og kjærlighet for den lille seksåringen.

Andries bodde i Nederland i mange år etter krigen, i 1968 er han ferdig med å studere medisin. På en reise til Istanbul, treffer han en norsk kvinne han senere gifter seg med. I dag er han hjerte- og karkirurg på Aker universitetssykehus i Oslo, i tillegg til at han har skrevet flere bøker om stressmestring på bakgrunn av Østens prinsipper.

Han tenker mye på lidelse blant folk. Han tåler det ikke, føler en enorm sårhet, tristhet for folk som lider. Han er opptatt av hvorfor det er så mye grusomhet i verden. Han er opptatt av å skape fred, leve i fred, aller først hos seg selv.

Buddhismen er blitt viktig for Andries. Den gir svar, fører han fremover i søken etter mening og indre ro. ”Jeg må i mitt liv leve fredfullt, først da kan jeg bringe fred.”