Herman Kahan

Norsk-rumensk jøde, født 1926. Overlevende fra fire tyske konsentrasjonsleire (Auschwitz, Wolfsberg, Mauthausen og Ebensee) 1944-1945. Fotografert i 2006.

De har et mål hver dag, de to. Far og sønn, 19 og 52 år. På brakka sammen. De bestemmer seg for en ting de skal snakke om, hver eneste kveld. Det kan være om matematikk, det kan være om religion, eller en anekdote fra Talmud, den jødiske skriftsamlingen. Ved siden av hverandre i smale køyesenger gjentar de historiene, gjentar og gjentar, truer hjernen til å følge med, truer seg til å tenke.

Kveldsamtalene skal vare en stund, gjennom fire forskjellige fangeleire, Auschwitz, Wolfsberg, Mauthausen og Ebensee, fra mai 1944 til befrielsen året etter.

Herman Kahan, eller Haim Hersch Kahan som er hans fulle jødiske navn, blir funnet på en likhaug i dødsleiren Ebensee i Østerrike april 1945.

En liten bevegelse fra en arm eller et ben mellom stablene av døde kropper, observeres av en amerikansk soldat.

De allierte har akkurat fått kontroll over leiren, og har satt i gang arbeidet med å få de mange likhaugene opp på lastebiler, bort til massegraver.

Herman Kahans lille bevegelse redder han. Men det var mer som gjorde at Herman, oppvokst i den nordrumenske byen Sighet, overlevde de fire tortur- og utrydningsleirene som var et effektivt redskap i Hitlers Holocaust.

I et fangenskap omringet med en uforståelig råskap mot mennesket kan overlevelsesteknikker bety alt.

Hvert menneske har sin egen mekanisme for å overleve, tror Herman. Far Arje Leib, kalt Leopold, og sønnen Herman Kahan skjønner tidlig at de må lære seg disse.

De oppdager den usynlige kommunikasjonen mellom fanger, de små, hemmelige tegnene som vitner om farer eller varsler om mulighetene for å skaffe noe ekstra mat.

En finger som trekker øyelokket litt opp betyr fare. En tommel rettet opp i luften er et tegn på at en person er død, gått i pipa, som de kaller det.

De lærer seg å snakke uten å bevege leppene, slik at en samtale til sidemannen er utenfor SS-soldatenes hørevidde.

Overlevelse er en kombinasjon av en rekke små ting, tror Herman. Hell. Sluhet. Erfaring. De lærer seg konsentrasjonsleirens grunnlov:

”Du kan gjøre hva du vil, men du må aldri la deg ta!”

Men viktigst av alt er ikke å glemme evnen til å være rasjonell, tenke smarte løsninger, tenke et skritt lenger frem en akkurat nå. Hermans daglige samtaler med faren, redder han fra skjebnen nazistene strever så hardt for; omvandle og fornedrige mennesket så kraftig at de nærmest fungerer som dyr. Etter en stund er man pasifisert, apatisk, avstumpet og det blir en umulighet å forholde seg til noe annet enn mat-drikke-sove. Mennesket må ha åndelig styrke for å overleve.

Herman husker tilbake. De er ute på appell. Det er femten, seksten, sytten grader minus. En tynn skjorte, en bomullsbukse. Ingen sko. Da kommer det en forespørsel fra soldatene. Om det er noen som kan bokbinding? Herman rekker straks opp hånden. Hans onkel er bokbinder. Han var av og til med sin onkel og så på dette arbeidet, Herman.

Det tar ikke lang tid før han blir gjennomskuet. Han er ingen bokbinder, kan ikke teknikkene. Men en uke med varme, en uke med mat, gir nye krefter.

”Hvis hjernen hadde vært nedsløvet hadde jeg ikke tenkt i de baner”, sier Herman i dag.

”Og jeg hadde heller ikke overlevd den uken.”

Herman observerer sine medfanger kaste i seg det lille daglige brød de får servert i to munnfuller.

Selv legger han det i brystlommen, tar en og en mikroskopisk brødbit. Han resonnerer seg frem til at fordøyelsen på den måten fungerer mer normalt, forstår at sultfølelsen ville være litt mindre, han truer seg til å tenke et skritt lenger frem enn akkurat nå, der den hysteriske sulten jager han.

”Jeg kunne tenke fordi hjernen hadde fått lov til å bevege seg.”

Herman jukser på de tyngste oppdragene, han lager et system der han later som han borer tunneler i fjellene, underjordiske tunneler som skal brukes for produksjon av Hitlers rakettvåpen. Men boringen er ikke reell, Herman lærer seg å riste uten kraft, noe som sparer enormt på de få kreftene i kroppen.

En enkel idé, men de fleste kom ikke på dette i det hele tatt, sier Herman. Men hellet spiller også inn.

Det er ingen overlevelsesteknikker som redder far og sønn da schæfere slippes løs, river i hjel og skambiter de nakne fangene til døde, det er ingen teknikk som gjør at Herman overlever til sammen 50 slag med gummibatong.

Det er kanskje tilfeldigheter, hell, eller en vennligsinnet soldat uten dødsforakt i slagene.

Far og sønn Kahan viser seg å være viktige brikker i hverandres overlevelse. Mens far gir den unge sønnen åndelig næring, er Herman sterkere fysisk enn faren. Han tar avstraffelse for sin far.

En dag da Leopold ikke klarer å møte til appell, får han de fryktede 25 slag med batong, slag som brekker bekken, som man gjerne dør av etter et par dager. Herman overlever to av disse rundene.

Faren hadde ikke hatt fysikk til å overleve en slik straff. Herman hadde ikke hatt psyke til å overleve en slik tilværelse. ”Jeg hadde ikke overlevd uten far. Han var en slags veiviser, som ga meg åndelig styrke. Psyken har større makt til å gi næring til fysikken enn omvendt.”

Faren dør seks dager etter befrielsen. Han har fått beskjeden om at Herman har overlevd.

Herman forteller at han aldri har følt bitterhet, aldri hatet tyskerne. ”Hat er en sykdom. Den har jeg blitt spart for. Hvert eneste menneske har et ansvar for at dette ikke skal skje igjen.”