Chanan Dhillon
Fra India, født 1923. Ingeniør. Kjempet på de alliertes side for kolonimakten Storbritannia 1942-1945. Fotografert i 2002.
Tobruk, Libya 1942.
De trekker seg tilbake ved midnatt. De ser de tyske troppene. En ring av fiender omkranser dem, fiender med motorsykler og sterke våpen. De beveger seg deretter inn i ørkenen, legger en plan for å klare å bryte gjennom motstandernes mur.
Inderen Chanan Dhillon befinner seg blant kolonistene som denne dagen er ute i kamp for sin britiske kolonimakt. De har først marsjert gjennom det som i dag er Irak, før de fortsetter gjennom Iran til Nord-Afrika. De når El Daba flyplass, deretter Marsa Matruh. Det store slaget står nå i ørkenområdene ved Tobruk, en havneby som er en viktig krigsskueplass, fordi havnen kunne fungere som en god ankomsthavn for forsyninger ved fronten.
Tilbake til slaget ved Tobruk.
Når Dhillons bataljon kommer frem, er de alliertes kamp nærmest allerede tapt. Omringet av tyske styrker, blir de nødt til å overgi seg. Samtlige fanger settes på skip til Italia, og et nytt slag skulle utspinne seg på denne reisen.
60 kilometer fra den sicilianske kysten blir skipet truffet av en torpedo. Båten synker, det tar ikke mer enn 20 minutter.
Fangenskapet opphører umiddelbart, hvert individ, uavhengig av side, kjemper for sitt eget liv.
Overlevelse er nå en kamp om hvem som klarer å rive til seg en italienske manns redningsvest. Ute på et rasende hav, som er i ferd med å omfavne det synkende skipet, er Dhillon nær ved å dø, han tror han skal dø. Men han kjemper og vinner og Chanan Dhillon blir tilslutt plukket opp av sjøen. Redningsmennene er imidlertid tyske seilere, som overlater han til en italiensk krigsleir. Fangenes umiddelbare øyeblikk med frihet har passert, men livet er reddet.
I leiren er australske, britiske og indiske fanger samlet med ett eneste mål for øye: Å flykte. De er ingeniører og legger en felles plan. De graver en tunnel.
Og denne planen lykkes, men bare for noen. Chanan Dhillon er en blant de 40 rømte fangene, men sammen med sine indiske landsmenn røper turbanene at de ikke er italienske landsmenn. Igjen blir de fanget og satt i fengsel.
Det kunne vært slutten på Dhillons krig. Men det er 1942, og italienerne er nær ved å kapitulere. Dhillon og hans indiske frender sendes til en ny fangeleir, denne gang i Tyskland, nær Frankfurt. Her settes han til å lede den atskilte delen av leiren med indiske fanger, og organiserer aktiviteter og velferden til de innsatte.
Dhillon husker tilbake. De tyske myndigheter respekterer Genevekonvensjonen, i motsetning til soldatene. Når en av Dhillons indiske underordnede beordres fra tysk hold til å detonere miner, nekter han. Dhillon har gitt soldaten andre ordrer: Kun å gjøre arbeid som ikke er relatert til krigen. Det ender i opptøyer, der inne på leiren. En tysker kaster en granat.
Oberst Dhillon befaler å se stedet der opprøret har skjedd. Fem mennesker har mistet livet, de er alle indiske. De tyske soldatene arresteres, mennene som har makten over fangeleiren har likevel ikke allmektig makt, de blir fjernet og dømt; en unntakstilstand i militær sammenheng.
Dhillon settes fri og sendes hjem til India rett før de allierte tar makten.