George Blackman

Fra Barbados, født 1897. Soldat. Kjempet for det britiske vest-indiske regiment i 1. verdenskrig 1914-1919. Fotografert i 2002.

”Run Kaiser William, run for your life boy.” George Blackman nynner nostalgisk. Gynger på en stol. Lukker øynene. Øynene forblir lukket gjennom resten av samtalen med den britiske journalisten Simon Rogers. Blackman er delvis blind og nesten helt døv. Men han kan fortelle.

Om året 1914, da han verver seg for å kjempe for sin kolonimakt Storbritannia. Om sangene de synger for å holde humøret oppe. Om da han kalles ”svarting” av medsoldater, til tross for at de kjemper på samme side.

George Blackman ble 106 år gammel. Han var mest sannsynlig Barbados’ eldste overlevende av de 15 000 kolonistene som dro fra solfylte Karibia til det franske, gjørmete området Flanders & The Somme for å beskytte britisk konge og fedreland under første verdenskrig, da han døde for tre år siden.

I 1914 lyver 17-årige Blackman på seg et ekstra år for å få lov til å kjempe for Storbritannia, entusiasmen og patriotismen for å beskytte det britiske riket er stor.
Reisen til Europa er risikabel, og allerede her dør mange karibiske soldater, rett og slett av kulde, da deres troppetransportskip beordres innom Halifax i Canada. I tynne sommerklær bukker de under mot den uvante, harde kulden. Ingen tar seg bryet med å låse ut vinteruniformene som er tiltenkt de reisende soldatene.

Men vilkårene skal bli hardere og skuffelsen større for disse soldatene, så ivrige etter å beskytte landet de anser som sitt, så klare til å gå i kamp for sin konge. Det skal ikke bli slik. Det er de hvite soldatene som får kjempe, mens kolonisoldatene settes til jobber som å lade ammunisjon, legge telefonledninger eller grave skyttergraver.

Holdningen fra den hvite manns ledelse, er at de svarte ikke er verdige til å stå side om side med egne soldater.

Men de dramatiske tapene av soldater fører etter hvert til at det er uunngåelig ikke å bruke de vestindiske tropper i kamp. De blir nærmest overlatt til seg selv, og kjemper med kniver de selv har tatt med fra sine hjemland.

George Blackman er blant dem som kommer i nærkamp, han erindrer spesielt et slag fra en skyttergrav. Det er krig, ansikt mot ansikt, og han er bevæpnet kun med en bajonett.
”Det krever sterke nerver. Fienden gjør et fremstøt mot deg, du gjør et fremstøt mot fienden. Er han død, er han død. Lever han, så lever han”, forteller Blackman. Og Blackman overlever fienden. Men det skal bli hardere å overleve sine allierte medsoldater.
Blackman sendes til Taranto i Italia, der et av de største opprørene skal utspinne seg.

Troppene med karibiske soldater blir på nytt satt til ladning av ammunisjon, eller vasking av latriner og klær til de andre allierte soldatene. Moralen er på bunnivå, stoltheten over å forsvare sitt land er for lengst vekk. Men da de hvite soldatene får økning i lønn, og ikke de karibiske soldatene, utløses enorme reaksjoner. En lenge undertrykt urettferdighets- følelse får de svarte menn til å rase. Det blir krig i troppene, opptøyer blant de splittede allierte styrkene.
Flere britiske offiserer blir drept.

De får sin straff, disse opprørerne. Flere av de svarte soldatene ender med lange fengselsdommer. Men den største straffen er likevel denne: De allierte soldater marsjerer i endeløse seiersparader over å ha vunnet krigen. Men ikke en svart mann er å se. ”Det ble ingen parader på oss”, sier Blackman. Det blir ingen parader på dem.

De vestindiske troppene blir i stedet raskt skipet tilbake til sine hjemland, med bevæpnede styrker som eneste reisefølge. Ingen erkjennelse om at de har vært en viktig ressurs, en viktig beskytter for de allierte.
Blackman overlever rasismen, de utsatte krigspostene og forskjellsbehandlingen fra de alliertes militære ledelse. Men bitterheten vokser seg stor i årene som følger.

”Da krigen var over, var det ingenting”, husker Blackman. Han står på bar bakke, uten klær, uten mat, uten jobb, uten familie.

De engang stolte, entusiastiske soldater fra Karibia overlates til seg selv, uten anerkjennelse, uten takk for sin innsats.

George Blackman åpner øynene, som nærmest er gjennomsiktige blå. Han har ikke glemt sviket han følte så sterkt for over 80 år siden. ”England har ingenting med meg å gjøre nå. Barbaderne styrer over
Barbados nå.”