Reddet 100 mann fra forlis

Søren Hansen Nabben (1737-1806)

I en forrykende høststorm i 1791 kom fregatten Gerner i havsnød. Det var hundre mann om bord, men ingen av losene våget seg ut for å hjelpe. Til slutt seilte losen Søren Nabben ut gjennom brenningene.

Losen Søren Hansen Nabben ble født i 1737 og bodde i uthavna Merdø utenfor Arendal. Merdø fikk losstasjon allerede i 1720-årene kort tid etter at Losvesenet var etablert. Losyrket gikk i arv fra far til sønn, og sønnene ble tidlig med sine fedre ut i losbåtene. De holdt utkikk på loshøyden etter skip som nærmet seg og kappet med andre båter om å komme først ut til fartøy som ønsket los.

Med stor dyktighet styrte Søren og sønnen Mikkel sin lille losbåt ut gjennom brenningene, og kom seg fram til fregatten. Den unge losen Jens Taarup Tønnessen var også med. Ute ved Gerner ble det kastet et tau over til losbåten. Jens bandt det rundt livet, hoppet på sjøen og ble heist om bord. Søren Nabben og hans sønn hadde utført sin plikt og seilte tilbake til Merdø. Jens Taarup loste fregatten trygt gjennom uværet og inn til Arendal, og alle de hundre om bord ble reddet.

For sitt heroiske losoppdrag ble Jens Taarup senere hedret av kongen med en medalje. Kommandør Løwenørn, som hadde vært ombord på Gerner, kom selv og overleverte den. Men folk mente det var Søren Nabbens mot og dyktighet som gjorde redningsdåden mulig. Selv unnet han Jens medaljen, og mente at han bare hadde gjort sin plikt.

Borgere av Arendal mente likevel at Søren Nabben var en like stor helt som Jens Taarup, og bestilte et flott sølvkrus med innskripsjon på. Kruset ble overrekt losen ved et høytidelig arrangement. Søren Nabben likte ikke å snakke om heltedådene, men han fortalte gjerne lystigere historier. Likevel, losyrket var farefullt. En tid etter redningen av Gerner opplevde han sitt livs store sorg, da to av hans sønner forliste på vei inn til Merdø etter å ha satt han om bord på et skip.